Da det nye Senter for fjellforskning (Center for Mountains in Transition /CMT) startet opp i september 2025, hadde det en uvanlig idé for å binde de ulike fagområdene sammen: å samle en gruppe på tolv doktorgradsstipendiater fra ulike fagområder og la dem starte sine forskningsprosjekter omtrent samtidig. Ledet av geologen Jostein Bakke fra Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen, utforsker senteret fjellene gjennom de sammenvevde perspektivene snø, isbreer, landskap og mennesker. Men tverrfaglig forskning kan være lettere å love enn å gjennomføre. Hva skjer når unge forskere faktisk må arbeide på tvers av faggrensene?

Vi møtte tre av senterets doktorgradskandidater for å lære mer om det: Ida, en biolog fra Bergen; Jesse, en geolog fra Nederland; og Paolo, en meteorolog fra Italia.

Ulike bakgrunner, felles nysgjerrighet

Alle tre ble tiltrukket av senterets tverrfaglige tilnærming og fant forskningstemaer som samsvarte med deres egne interesser. For Ida kom den første kontakten med CMT faktisk gjennom moren hennes, som oppdaget en avisartikkel som kunngjorde det nye senteret og sendte den til henne. Et trekk ved doktorgradsstillingene appellerte spesielt til de tre forskerne: Prosjektene deres gir både retning og frihet. Det overordnede forskningstemaet er definert, men doktorgradskandidatene har betydelig handlingsrom til å bestemme hvilke metoder og tilnærminger de ønsker å bruke. Denne friheten går hånd i hånd med noe de har kommet til å verdsette like høyt: enkel tilgang til forskere utenfor sine egne fagområder.

Det er lett å be om hjelp. Jesse har allerede opplevd fordelene under feltarbeidet. På flere turer har han tatt med seg kolleger som hadde liten erfaring fra nettopp hans fagfelt. I stedet for å være en ulempe, har deres manglende kjennskap vist seg å være nyttig. De stiller andre spørsmål, legger merke til andre ting og får ham til å tenke på forskningen sin på nye måter. Paolo forbereder seg i mellomtiden på å dra sammen med en annen kollega til Folgefonna for å hente ut instrumenter før den første snøen kommer. Dette samarbeidet gjør det også lettere for doktorgradsstipendiatene å søke råd utenfor sine formelle veiledningsgrupper. Hvis et problem krever ekspertise fra et annet fagområde, føles det ikke lenger som et så stort skritt å henvende seg til en annen veileder ved senteret.

Å lære å kommunisere på tvers av fagområder

Tverrfaglig forskning byr selvfølgelig på utfordringer. En biolog, en geolog og en meteorolog kan alle studere det samme fjellandskapet, men de beskriver det ikke nødvendigvis med samme språk. Stipendiatene gjør derfor en bevisst innsats for å unngå unødvendig fagsjargong og forklare arbeidet sitt på en måte som kolleger fra andre fagfelt kan forstå. Det tar tid. En doktorgrad er krevende nok når man prøver å mestre sitt eget fagfelt. Å sette seg inn i flere andre fagfelt i løpet av den relativt korte tiden et treårig doktorgradsprosjekt varer, er enda mer ambisiøst. Likevel kan det å ha kolleger rundt seg som tenker annerledes, i seg selv endre spørsmålene en forsker stiller. Og fordelene ved å tilhøre en kohort strekker seg utover vitenskapen.

Å gjøre doktorgradsstudiet mindre ensomt

Tiden som stipendiat kan være krevende og til tider ensomt. CMT-stipendiatene prøver å motvirke dette ved å bygge opp et fellesskap helt fra starten av. De møtes til lunsj hver uke og har begynt å organisere aktiviteter utenfor arbeidet, blant annet middager, løpeturer og spillkvelder. Selv om deres akademiske bakgrunn kan være forskjellig, er mange av usikkerhetene de står overfor som forskere i starten av karrieren bemerkelsesverdig like. Ida innrømmer at denne følelsen av fellesskap ikke oppstod umiddelbart. Da kandidatene først ankom senteret, var alle opptatt med å utarbeide arbeidsplaner og få i gang sine egne prosjekter. Det var lite tid og lite mentalt rom til å forstå hva de andre holdt på med. Nå føler hun at dette begynner å endre seg. Folk klarer i stadig større grad å løfte blikket fra sine egne prosjekter og bli nysgjerrige på forskningen som foregår rundt dem. Og det er kanskje der noe av senterets mest interessante tverrfaglige arbeid tar sin begynnelse.

Fra fjellforskning til fjellsamfunn

Ambisjonen er ikke bare å skape koblinger mellom akademiske fagområder. De unge forskerne tenker også på hvordan arbeidet deres kan knyttes til samfunnet. De har  allerede presentert arbeidet sitt på årets Rosendalsveko. Møtet med senterets interessentforum, som består blant annet av representanter fra kommuner i Vestlandet og energiselskap, har også gitt dem en klarere forståelse av hvordan fjellforskning kan være viktig for lokalsamfunnene. For Paolo kan det å oppmuntre folk til å bry seg om fjellene begynne med noe veldig enkelt: nysgjerrighet. Vær oppmerksom på naturen rundt deg, foreslår han. Prøv å forstå hvordan den fungerer og hvordan den endrer seg. Fra forståelsen kan det vokse frem et ønske om å beskytte den. Det er en passende tanke for et forskningssenter som er bygget opp rundt fjell i endring. De unge forskerne har satt seg fore å forstå endringene i snø, isbreer og landskap. Samtidig lærer de å forstå hverandre. For doktorgradskandidatene har eksperimentet med tverrfaglig forskning bare så vidt begynt. Men kanskje er en av de mest verdifulle lærdommene allerede i ferd med å bli tydelig: Noen ganger er det den som stiller det mest nyttige spørsmålet, som ser fjellet ditt fra et helt annet perspektiv.

Alle bilder: CMT/UiB